Rasens historie; bakgrunn og utvikling

Belgernes forfedre er fårehunder som har vært brukt i Europa i mange hundre år. Tidligere var de , større, tyngre og mer aggressive. Oppgaven var ikke i første rekke å gjete flokken, men å jage bort ,rovdyr og inntrengere. Etter 30-årskrigen på 1600-tallet ble Europa tryggere og mer stabilt, forholdene fredeligere og bestanden av de store rovdyrene kraftig desimert.En ny type fårehunder vokste frem. Det var en alert og intelligent type som utrettelig skulle drive flokken og raskt reagere på sin herres minste vink eller signal. Men hunden måtte også kunne arbeide selvstendig og ha nok mot for ved behov å beskytte flokken mot fiendtligsinnede dyr eller mennesker. Noen egentlige raser fantes ikke, men disse fårehundene kunne være av ulike typer i de forskjellige deler av Europa. Deres størrelse og hodetype var dog meget like fra plass til plass.

Etter hvert utviklet de seg til forskjellige raser som f.eks. hollandsk gjeterhund, tysk schäferhund, og belgisk fårehund.

På slutten av 1800-tallet var det gjeterhunder i Belgia av ulike typer og pelsvarianter. De var nøysomme, veide knapt 20 kg og hadde en enorm arbeidskapasitet. De sirklet utrettelig rundt saueflokken, alltid forberedt til å forsvare alt og alle. De var hengivne mot sin eier, men skeptiske og sky overfor fremmede. Disse fårehundene hadde et hode som minnet om villhunden eller ulven. Ørene var små, trekantet og høyt ansatt. Løpesettet var dansende og bevegelsene presise og parallelle. Livlige med mørke mandelformede øyne, og et intelligent oppmerksomt uttrykk. Kroppen var kvadratisk og med lett benstamme. Den raggete pelsen beskyttet den mot vær og vind.

Professor A. Reul ved Vet.Inst. i Cureghem brukte mye av sin tid på disse fårehundene, og han regnes som grunnleggeren av rasen belgisk gårehund. Den 15. november 1891 samlet han 120 hunder og førere til et møte for å skape en belgisk nasjonal fårehund. Professor Reul anbefalte oppdrettere å pare hunder med lik pelstype: korthår, langhår eller ruhår, uten hensyn til fargen. Samme år startet han også ”Le club du Chien de Berger Belge”. Etter hvert ble det utarbeidet en standard som mot

Atferd

En belgisk fårehund er en glad, livlig og allsidig brukshund, og en fantastisk familiehund. Den pleier å elske alle i sin familie/flokk med det samme varme hjerte.Typisk for belgeren er den raske reaksjonen. Den er svært lettlært og meget arbeidsvillig. Rasen krever en aktiv livsstil for å være en lykkelig og fornøyd hund. Men den har også stor personlighet, og egenskapen til å tenke selvstendig, så det er viktig med et tydelig og godt lederskap. Belgeren er full av påfunn og glimt i øyet, og føreren bør derfor inneha en god dose humor og smil på lur i treningen.Belgerens oppmerksomme og livlige personlighet gjør at den ikke bare reagerer fort, den kan også være mistenksom til lyder, fremmede mennesker, og situasjoner den ikke kjenner. Derfor er det svært viktig med sosialisering med mennesker (voksne og barn), ulike miljøer og andre hunder og dyr for å få en harmonisk og trygg hund. Belgeren har gjeterhundens myke måte å være på mot sine eiere, og dens følsomhet og samarbeidsvilje gjør at man i alminnelighet ikke behøver å være hard med oppdragelsen og treningen. En konsekvent, rolig og humoristisk fører kommer langt. Og selvfølgelig masse kjærlighet. Respekt er ikke noe man kan forlange fra en belger – det må man fortjene.

Helsen

Generell beskrivelse av helsesituasjonen i rasenDen belgiske fårehunden med sine 4 varianter anses for å være en sunn, langlivet rase, selv med sin størrelse. De fleste har en gjennomsnitlig levealder mellom 11 og 14 år. Noen kan til og med bli 16 –17 år, selv om det hører til sjeldenhetene.Det er en hardfør, sunn rase som ennå ikke har de store helsemessige bekymringene. Det er derforviktig at man ved selektiv avl prøver å holde sykdomsfaktoren så lav som mulig. Forekomst av helseproblemer, sykdommer og/eller defekter

Hofteleddsdysplasi (HD)

Sammenlignet med andre store raser er ikke hofteleddsdysplasi regnet som ett alvorlig problem hos den belgiske fårehunden.Hofteleddsdysplasi er en arvelig tilstand der kulen øverst på lårbeinet ikke passer inn i hofteledds-skålen. Avhengig av hvordan kulen sitter i skålen blir hofteleddsdysplasi gradert fra A til E, der A og B er fri. Ved en diagnose E vil nesten ingenting av kulen ligge i skålen. Vanligste årsak er forkalkninger / ujevnheter på hofteleddskulen slik at den blir ”presset” utover. sykdommen kan oppdages ved å røntgenfotografere hoftene. Og selv om den er regnet som arvelig, antar man at den også kan utløses av miljømessige faktorer som f.eks for rask vekst pga. for høykaloridiett som valp / unghund, eller skader påført ved f.eks. fall eller slag mot hoftene.Hunder med HD bør ikke brukes i avl

Albueartrose (AA)

En arvelig tilstand som er felles for de store hunderasene. Det er antatt å være forårsaket av ulike vekstrater i de tre knoklene som utgjør hundens albue. Man kan også her se at skader i albue kan gi albueartrose. I noen tilfeller kan operasjon bedre situasjonen, i andre tilfeller blir smertestillende medikamenter brukt for å dempe smertene.Når det gjelder forekomst av albueartrose hos den belgiske fårehunden er det på kontinentet en større forskjell for 2 av variantene. Laekenois har hatt en alarmerende høy rate på 25 %, mens malinois har hatt den nest største raten på 10%. De to siste variantene har ligget på en rate på rundt 5%. En årsak kan være at det på kontinentet ikke har vært vanlig å røntge albuer og sammen med en liten genpool så har man ingen oversikt over sykdommen. 

Epilepsi

Den mest skremmende sykdommen man kan se hos den belgiske fårehunden er epilepsi. Den oppstår hos alle variantene. Arvegangen er ennå ikke klarlagt, men man mener at den har en arvelig disposisjon. Epilepsi er definert som ”gjentatte anfall av ukjent årsak” også kalt ideopatisk epilepsi. Krampeanfallene kan være fra milde til alvorlige. Den langsiktige prognosen for hunder med idiopatisk epilepsi er generelt veldig bra. Epilepsi kan kontrolleres med medisiner, men det kan ikke kureres.Man kan også få epilepsi i forbindelse med andre sykdommer som f.eks blir utløst av metabolske forstyrrelser, infeksjonssykdommer som påvirker hjernen, tumorer, eksponering overfor gifter eller alvorlig hodeskade. Det kan være vanskelig å redusere forekomsten av ideopatisk epilepsi ved selektiv avl da sykdommen ofte ikke debuterer hos hunden før den er mellom 3 til 5 år. I denne alderen har mange hunder allerede gått i avl. 

Katarakt

På verdensbasis regner man med at ca 15% av belgiske fårehunder har forskjellige øyensykdommer. Det vanligste er arvelig, ikke medfødt katarakt (grå stær).Sykdommen virker mer vanlig på Tervueren enn på de andre variantene. Sykdommen kan debutere i alle aldre. Den er kjent for å være arvelig, men den eksakte arvgangen er heller ikke her klarlagt. 

Kreft

Hunder kan, som mennesker også utvikle kreft. Det finnes mange forskjellige typer kreft og utfallet av behandlingen er forskjellig for hvert enkelt tilfelle. For enkelte former for kreft, blir tumorer kirurgisk fjernet, andre blir behandlet med kjemoterapi og noen er behandlet både kirurgisk og medisinsk.

Mest vanlige former for kreft hos den belgiske fårehunder er:

- Lymphosarkom (lymfekreft)

- Hemangiosarkom (blodkreft)

- Osteosarkom (beinvevskreft)

Man har i senere tid sett en økende tendens av magekreft hos den belgiske fårehunden. Man antar dette har en arvelig disposisjon.

 

Anbefalinger til avlsdyrene

  •  Tisper bør øyelyses seinest 1 år før hvert kull. Det samme gjelder for Hannhunder.
  • HD/AD røkning  2/5år. 

 

History on English

About the Belgian Sheepdog

The stirring silhouette of a Belgian Sheepdog conveys both elegance and muscular determination. A handsome feature of the breed is the exceedingly proud carriage of the head and neck. A male might stand 26 inches at the shoulder; females are smaller. The dark eyes sparkle with a questioning intelligence, and the black coat is abundant, from the neck’s “collarette” to the “breeches” of the hindquarters. In all ways, Belgian Sheepdogs are bright-eyed and bushy-tailed.

In any sport or activity, a Belgian will always give 100 percent. In turn, owners tend to form a special bond with their eager workaholics. As one devotee puts it, Belgians “inspire such intense loyalty because they themselves live and love with such great passion.”

The Belgian Sheepdog is a robust, healthy breed. 

Responsible breeders will screen their breeding stock for health conditions such as epilepsy, elbow and hip dysplasia, eye issues such as progressive retinal atrophy and cataracts, and certain cancers. Should the need for surgery arise, note that Belgians are particularly sensitive to anesthesia. As with all breeds, a Belgian’s ears should be checked regularly for signs of infection, and the teeth should be brushed regularly.

Exercise

Like so many of the Herding breeds, Belgian Sheepdogs require a good amount of exercise every day. And because the Belgian is a sensitive soul who craves human companionship, just letting him out in the backyard for a couple of hours is not enough. Owners should expect to participate in daily exercise sessions with their Belgians. This might mean playing with a ball or going for a long run, or it could also mean training for and participating in obedience, agilitytracking, or herding competitions, or canine sports such as flyball.

Traning

Socialization and puppy-training classes are especially important. They promote good behavior, nip bad habits in the bud, and strengthen the bond between puppy and owner. Fortunately, Belgian Sheepdogs are very intelligent and want nothing more than to make their owners happy, so they take to training quickly.